Juno

Denne gangen skal jeg anmelde filmen Juno. Juno ble laget i 2007 og er regissert av Jason Reitman, selve filmen er halvannen time lang, noe som var akkurat passe langt i og med at de rakk å få med mye, men den ble likevel ikke kjedelig. Filmen har anbefalt aldersgrense 7 år, mest sannsynlig på grunn av temaet i filmen. Juno er en komedie, og hovedpersonen Juno spilles av Ellen Page, og kjæresten hennes Paulie blir spilt av Michael Cera.

Juno er en rappkjeftet, men kul tenåring. Hun blir gravid i en alder av 16 år, og bestemmer seg for å la være å ta abort etter å ha snakket med en klassekamerat som fremstilte fostre inni magen som vanlige mennesker, og hun sa at de til og med hadde fingernegler. Etter dette klarte ikke Juno lenger tanken på abort og ville heller finne de perfekte adoptivforeldrene. Hun finner et tilsynelatende perfekt par som vil overta babyen hennes. Men ting går ikke helt på skinner, og tiden framover blir ikke så lett som den først ser ut som, men Juno får god hjelp av både venner og familie under de ni vanskelige månedene i livet sitt.

Denne filmen om samhold og uønskede graviditeter er en film som omhandler alvorlige temaer, men klarer filmskaperen å formidle budskapet på en morsom måte. Med Junos vittige og spontane kommentarer blir filmen mye mindre alvorlig og du må bare sitte og le. Likevel er det noen partier i filmen der du ser at Juno sliter, og hvor vanskelig det kan være i ungdomstiden, noe som gir en litt trist stemning. Disse scenene blir gjerne fulgt opp med en ny der Junos rappkjeftete kommentarer kommer i sentrum igjen, og den triste og alvorlige tankene blir glemt. Jeg anbefaler denne filmen, som kan være både morsom og seriøs, på det sterkeste.

Bildet er hentet herfra

747

Tystnad
Tunnel, avfart
När taxametern slagits på
försvinner allt i regnet
utan spår
& som en viskning
ser Vi syner nu igen
Det här är nåt
som inte ens har hänt?

Tystnad
En rökfri viskning
Det är exakt vad vi vill ha
det luftkonditionerade ljudet
av fart
Du är värd att dö för
Ni kan skratta om Ni vill
Håna oss Vi rör oss Ni står still?

Lyssnar
stel & fastspänd
& när paniken bryter ut
ler du svagt
och viskar till Mig Du
är värd att dö för
Men mot gummi, glas & metalll
betyder ett mirakel inget alls?

Denne ukens bloggoppgave er å analysere en sang. Jeg har valgt å analysere sangen ”747” av den svenske rockegruppen Kent. Jeg valgte nettopp denne sangen fordi jeg liker både melodien og teksten til sangen, og ville gjerne gå enda dypere inn i den.

Selve teksten i sangen handler om en taxi som kjører i en tunnel, men i en exit i tunellen skjer det noe, noe som ikke en gang et mirakel kan unngå at skjer. Eller kanskje det egentlig ikke hendte i det hele tatt? Det som hendte ble i hvert fall skyldt bort av regnet, og etterlot seg ingen spor. Stemningen som blir formidlet i sangen er en litt mystisk, men sangen har også en litt trist stemning.

Noen virkemidler i teksten som er brukt er at tittelen ”747” aldri blir nevnt i teksten, men selve sangen er på albumversjonen 7 minutter og 47 sekunder lang. Forsiden av albumet ”Isola” har også bilde av et Boeing 747 fly, og det er klart en sammenheng mellom tittelen på sangen og albumforsiden.

Sangen har også tre vers, der alle versene ender med et spørsmål. Det er også kun på slutten av hvert vers at det er rim.

Som jeg tidligere har sagt er stemningen i sangen både litt mystisk og trist. Det er åpenbart at noe skjer som skiller to personer. Siden sangen har relativt kort tekst, selv om hele sangen varer i hele 7:47 minutter er melodien drevet av soloer og riff. Dette er melodier som fremhever stemningen, og det er ikke akkurat noen gladtoner som spilles.

Teksten inneholder ikke noen direkte samfunnskritikk, men går du inn i teksten kan du kanskje tenke deg at den forklarer hvor uforsiktige folk er når de kjører, og at det er spesielt lett at det skjer noe uheldig i regnet.

Bildet er fra flickr

Bly

Jeg har lest boken, Bly. Boken er skrevet av den norske forfatteren Lars Saabye Christensen. Bly er etterfølgeren til Beatles, og den ble gitt ut i 1990 av Cappelen Damm. I 2008 kom også bok nummer tre ut, også denne boken hadde et navn på B, og den fikk den dystre tittelen Bisettelsen.

Bly handler om Kim Karlsen. Han er i 20-årene og er endelig kommet hjem til Oslo etter en lang reise. Første dagen hjemme møter han sin gamle barndomsvenn, Sebastian. Sammen møter de også en kvinne som Kim blir veldig betatt av. Hun heter Vivi, og vi får høre mye om henne utover i boken. Lars Saabye Christensen har selv vokst opp i Oslo, og det er god grunn til å tro at han tatt inspirasjon fra sitt eget liv.

Boken beskriver tre måneder av Kims liv, dette er tre tunge måneder. Han sliter med å finne seg selv og hvem han er, han presenterer seg så å si aldri med sitt eget navn, og Elmer Midd, en looney tunes figur, er et av pseudonymene han bruker. Hele livet har han bodd på vestkanten, men i denne boken sover han i et hundehus, går i gamle, slitte klær og har nesten aldri penger.

Lars Saabye Christensen har et rikt og variert språk, og bruker mange språklige virkemidler. Dette gjør boken variert og morsom å lese. En stor del av boken er også å lese mellom linjene, og du får ikke alt forklart rett frem.

Jeg likte boken veldig godt, og vil anbefale den for folk som liker å lese en god bok. Den kan leses som en frittstående bok, men jeg vil anbefale å lese Beatles først. Bly gir deg også svaret på mange av de spørsmålene du sitter igjen med etter å ha lest Beatles, men du vil sitte igjen med mange nye spørsmål.

Bildet er tatt fra bokelskere